Stavanger dialekten

I denne oppgaven har jeg valgt å ta for meg Stavanger dialekten, en dialekt som ofte er forbundet med sommer på Sørlandet. Denne dialekten har flere særegne som jeg skal se nærmere på.

Noe som er veldig lett å merke ved denne dialekten er at de bruker høytoner. Det vil si at ordet går litt ”opp” i starten og ”ned” i slutten. I Stavanger bruker men heller ikke tykk ”L” som man bruker mange andre steder i landet som østnorsk og Trøndelag. Noe annet Stavanger dialekten er veldig kjent for er skarre-R, som er godt utbredt på Sørlandet. I denne dialekten har de også det vi kaller bløte konsonanter, det vil si at p, t og k går over til b, d og g. Dette kan minne litt om danske og kan også være på virkning fra det danske språket siden denne delen av Norge ligger veldig nært Danmark.

Grei ut om dei viktigaste trekka frå nyromantikken og modernismen. Forklar også skilnadene mellom ”det moderne prosjektet” og modernismen.

I nyromantikken var det en del diktere som tok et oppgjør med realistiske og naturalistiske skrivekunsten. Etter noen tiår med skriving om samfunnskritikk ville fortfatterne nå skrive om det ubevisste sjelelivet og det irrasjonelle i menneskesinnet. Altså å skrive om noe mer abstrakt. I nyromantikken kom det også en fornyelse av poesi, dette hadde det vært svært lite av under realismen og naturalismen. Men nyromantikken var langt i fra så stort som mange skal ha det til i nyere tider. Nyromantikken var et merkbart, men nokså marginalt fenomen. Skuespill og romaner som kom ut i perioden, var fortsatt realtiske eller naturalistiske. De nyskapende poetene var få og solgte dårlig. Det er her vi kan knytte nyromantikken opp mot modernismen.
Opplevelsen av et århundre var over og et en epoke var over, førte for e del diktere til en følelse av resignasjon og kjedsomhet. De gamle verdiene hadde mistet mye av sin mening, og gudstroen var i krise. Et utrykk som ble mye brukt på den tiden var de siécle som også ble kalt for dekandanse som betyr forfall. For akkurat det med dekadanse og følelsen av fremmedgjøring er et av de viktigste kjennetegnene ved modernismen.
Det var den britiske filosofen Francis Bacon som lagde grunnlaget på den moderne prosjekt når han på begynnelsen av 1600-tallet skrev at ”kunnskap er makt”. Denne påstanden har vært en bærebjelke i det så kalte moderne prosjektet. Det er tre kjennetegn som er veldig viktig for det moderne prosjektet, det er:
-frihet: troen på at mennesket kan blir fritt og selvstendig
-fornuft: troen på at fordommer, overtro og ufornuftige meninger kan avsløres
-framskritt: troen på at historien og verden utvikler seg bedre.
Selv om utviklingen startet med Bacon, var det ikke før på slutten av 1700-tallet at endringene på alvor ble merkbare. Den industrielle revolusjonen hadde på alvor gjort framskritt på teknologien og forandret folks hverdag.
Det moderne prosjektet varte i 400 år og kan på mange måter ses på som en suksess. Men en så grunnleggende omveltning av kultur- og samfunnslivet har selvfølgelig også skapt nye problemer. Fra slutten av 1800-tallet til i dag har vi fått mer kunst og litteratur på en mye mer tvetydig måte uttrykker hvordan det er å leve med moderniteten. Den er denne kunstneriske og litterære utfoldelsen vi kaller for modernismen. Vi har noen kjennetegn for modernismen også, som:
- Sammenbrudd: tradisjonelle verdier og religionens virkelighetsforståelse mister sin mening.
- Dekadanse: fremmedgjøring, livstretthet og resignasjon
- Fragmentering: virkeligheten er flertydig og splittet; jeget går i oppløsning
- Eksperimentelle tekster: sjangerblanding og nye skrivemåter
- Originalitet: nei til det gamle; ja til det nye

Forteljing av Knut K. Homme

Maten er ikkje så viktig først når man er mett og kastar noko av den, men først når man er svolten og ikkje hev matbiten, da er det viktigaste i verden for oss. Nu går vi i butikken og finner oss mat i stappfulle hyllar, å dei fleste tenkjer vel mindre på kven som skaffar maten, kva det krev av arbeid å fars innsatsfaktor.

Men vi skal ikkje så langt tilbake i tid før ein sjølv måtte skaffe seg sin eiga mat sjølv. I alle fall på bygda. Og da var hausten avgjørande for den lange vinteren. Kvardagsmaten var brød og graut, graut og brød. Men til jul mått vi ha noko flott, noko spesielt. Og da var det mange til sjøs etter julefisk, viss dei ikkje hadde vori å fiska i bekken.

Julefisken skulle helst vori stor og raud, å da skal den ligge på høgfjellet. Før jul har folk truleg god tid. Og dei kunne vori borte nokon dagar. Buene var kalde og dagane var korte, så man måtte kle seg godt å pakke seg inn med ullteppe eller seneteppe om nettene. Med ildskinna som flakka på veggane. Fulle av nomn. Var det blitt fortalt mange gongar – dei lange kveldane.

Mandag 19 januar, Særemne

i dag har vi jobbet med særemne. Jeg skal lese den siste reve jakta og se filmen og skrive om adopsjons prosessen. Eller se på visse forskjeller da. Jeg tenkte å kosentrere meg om hvordan hovedpersonene er fremstilt på film og bok, se hva som er forskjellig og om man får en veldig annen oppfatning av dem i film og bok. Jeg har kommet et stykke frem i boken i dag og tenkte å bli fredig med deg innen torsadag, så jeg kan begynne å skrive.

Henrik Ibsen

Henrik Ibsen ble født i Skien 20. mars 1828. Familien hans var blant Skiens rikeste, men da Henrik var 8 år gammel mistet faren all rikdom og familien måtte flytte til et mindre hun i utkanten av byen. På grunn av denne økonomiske omvendingen måtte Ibsen rett ut i arbeid etter konfirmasjonen. Han flyttet til Grimstad der han begynte å jobbe som læregutt på et apotek, og der jobbet han i 6 år.

Men Ibsen hadde en hemmelighet, selv om han om dagen jobbet på apoteket satt han om natten og skrev. Catilina var hans først skuespill som var ferdig i 1850.

Samme år flyttet han til Christiania for å ta artium på Heltberg studentfabrikk, men han bestod ikke og fikk ikke artium. I 1851 ble han tilbudt å komme til Bergen for å jobbe som dramaforfatter ved det nye Bergens norske Theater av Ole Bull. Årene der var viktige. Han lærte mye om teater og møtte der også sin fremtidige kone Susannah Thoresen.

I 1857 returnerte han til Christiania der han begynte å jobbe som artistisk direktør ved Christiania norske Theater. Det ble dårlig tider, tiden fram til 1864 var preget av dårlig økonomi, og i 1862 gikk teateret konkurs. Han møtte også motstand i forbindelse med skuespillerne sine og denne motgangen utviklet seg til at han så på samfunnet som trangsynt.
I 1863 ble han tildelt et reisestipend av regjeringen og året etter forlot han Norge. Han tilbragte meste parten av tiden i Italia og Tyskland og det var der han produserte noen av hans største verk som Brand (1866) og Peer Gynt (1867).

I 1871 kom hans første og eneste diktsamling, Digte, ellers skrev Ibsen kun dramatikk. Det som var spesielt med Ibsen var hans litterære teknikk som han utviklet i skuespillene hans, retrospektiv teknikk. I 1891 flyttet Ibsen tilbake til Christiania og fotografer var opptatt av å følge hans faste rutiner som spaserturen til Grand Café. Han skrev frem til 1899, men ble syk og døde i 1906.

Vi kan si at Ibsens forfatterskap er delt i to deler, historiske dramaer og samfunnsdramaer.. I den første delen av Ibsens forfatterskap skriver han romantisk og nasjonalromantiske. Hans siste verk her er Keiser og Galileer som kom i 1873. Men det er hans senere verk som er mer realistiske som er mest kjent. På 1870-tallet var det et stort gjennombrudd i norsk litteratur og Ibsens forfatterskap tok en annen retning. Han begynte å skrive drama som skapte debatt om det moderne samfunnet og dets institusjoner. Senere ble han også opptatt av menneskets psykologi og tankegang. Han debatterte typiske ting som realister var opptatt av som; ekteskap, kjønnsroller og samfunnsforhold.

Henrik Ibsen er kjent for å bruke en retrospektiv teknikk, metoden består vanligvis i et tilbakeblikk på en forutgående periode, for eksempel bakgrunnen for en nå tidig handling. På denne måten kan publikum få en del av de siste timene av en årelang konflikt. Fortiden blir avdekket gjennom en dialog på scenen, og hele tiden er det en konsekvens av tidligere handlinger.

Særemne

særemne er en viktig del av norskkarakteren som vi må jobbe mye med. Det er en stor oppgave som krever mye arbeid. Foreløpig er jeg ikke sikker på hva jeg skal velge, men jeg vet at før høstferien må jeg ha bestemt meg for en oppgave og den skal være godkjent av lærer.

Språkdebatt

Knut Knudsen (1812-1885) var en overlærer fra Tvedestrand og var en av de som vokste opp med en av de dialektene Aasen regnet som bedervet. Han hadde en del likheter med Aasen, de var egge både praktiske og teoretisk anlagt, og de brant begge for at Norge skulle få et skriftspråk som var forskjellig fra dansk. I mot setning til Aasen ville han fornorske dansken for å få mindre bredde mellom de nordiske landene. Han ville heller bygge på det språket vi hadde enn å lære et helt nytt. I og med at det ikke var så mange som kunne skrive og lese på den tiden syntes han det ville vært enklere å utvikle det danske språket med norske uttrykk og den vanlige middelklasse talemåten.